– et rollespill om slaget på Hjørungavåg
Rollespill utviklet av: Anne-Sofie Schjøtner Skaar fra Tidvis, Ragnhild Hutchison fra Tidvis og Ken Mikkelsen
Historisk kompetanse: Anne-Sofie Schjøtner Skaar fra Tidvis
Dette rollespillet er i hovedsak egnet for elever på 10. trinn, VG2 og VG3.
Fem til syv elever skal «gjenskape» noe av bakgrunnen for slaget på Hjørungavåg i år 986. Bakgrunnen er selvfølgelig mangfoldig og kompleks, men elevene skal ved hjelp av dette rollespillet få et innblikk i viktige motivasjoner for mennenes krigslyst og samtidige samfunnsforhold.
Før spillet får elevene litt informasjon om slaget på Hjørungavåg og de viktigste personene som medvirket i dette slaget. Spilltiden beregnes til omtrent 10 minutter. Når spillet er ferdig møtes klassen i et fellesrom for diskusjon og refleksjon, og elevene får høre mer om maktforhold, nasjonal identitet, religion og lojalitetsbånd i norsk middelalder.
Den historiske bakgrunnen for rollespillet er basert på Snorre Sturlasons kongesagaer samt litteratur hentet fra kjente middelalderhistorikere som Jon Vidar Sigurdsson, Hans Jacob Orning og Sverre Bagge.
Læreren deler først klassen inn i grupper på fem til syv elever. Det er i utgangspunktet fem roller å fordele, men dersom det er flere enn fem spillere kan flere ta krigerrollen. Spillerne får en kort beskrivelse av situasjonen og av sine roller. I rollespill er det også lov å finne på litt detaljer selv, så lenge elevene ikke går for langt unna den rollen de er tildelt. Rollespillet foregår i 10-12 minutter, og poenget med spillet er at elevene skal få et inntrykk av krigernes motivasjoner for å krige mot den danske kongen. Etter spillet samles klassen for diskusjon og refleksjon.
Hele opplegget kan gjennomføres på en klassetime, med unntak av etterarbeidet som enten kan gis i hjemmelekse eller foregå over flere skoletimer.
Jeg er den største og mektigste kongen i Norden!
Motivasjoner: Makt
Håkon jarl var konge over Norge på denne tiden, og svært mektig. Den danske kongen hadde lyst til å ta over Håkons makt i Norge, og ville derfor gå til krig mot Håkon. Håkon vil ikke si fra seg sin maktposisjon som konge over Norge, og forbereder derfor sine menn til krig.
Jeg vil ikke dø…
Motivasjoner: Livet ditt/ryktet ditt
Å være modig og krige godt var ærefult på denne tiden. Å være pysete var egentlig ikke et alternativ. Svein sliter med å styre følelsene sine, og er redd for døden. Det er opp til spilleren å finne ut om Svein klarer å styre følelsene sine eller ikke.
Gud er allmektig. Men gull er også viktig.
Motivasjoner: Gud og rikdommer
Det fantes kirker i Norge på denne tiden, og flere hadde tatt til seg større eller mindre elementer av den nye religionen. Olav er helt kristen, og har ikke de samme motivasjonene som de andre. Det er opp til spilleren å finne ut hvilke motivasjoner som veier tyngst. Det eneste som er like viktig for ham som Gud, er rikdommer.
Til Valhall!
Motivasjoner: Gudene og din far
Eirik Håkonsson er Håkon jarls sønn. I Snorres kongesaga står det at Eirik selv både var en mektig og vakker mann, og at han sloss godt i slaget mot danskene. For Eirik er de norrøne gudene og hans far viktige motivasjoner for å krige. Han liker imidlertid ikke pyser.
La oss krige og slakte danskene!
Motivasjoner: Krigslyst og lojalitet
Denne rollen kan spilles av flere. En modig, blodtørstig og ivrig kriger, som setter sin lojalitet til Håkon jarl høyest av alt.
Det kan være mest virkningsfullt om rollespillet er en innledning til middelalderen og temaene i kompetansemålene. Ved å spille rollene får elevene en opplevelse som læreren deretter kan bygge videre på i etterfølgende undervisning. Rollespillet kan kanskje gjentas etter at elevene har arbeidet mer med stoffet, og elevene kan da diskutere om og hvordan rollespillet endret seg. I andre tilfeller kan rollespillet passe bedre halvveis i eller etter undervisningen.
La hver gruppe fortelle kort om hvordan de løste rollespillet, og hvordan de oppfattet de ulike motivasjonene for å krige mot danskene. Oppsummering av mennenes motivasjoner.
Læreren forteller mer til elevene om slaget på Hjørungavåg samt om maktforhold, nasjonal identitet, religion og lojalitetsbånd i norsk middelalder (se egen informasjon om historisk bakgrunn).
Slaget på Hjørungavåg fant sted omkring år 986. Danskekongen, Svein Tjugeskjegg, hadde sendt en invasjonsflåte til Norge fordi han ville sette en stopper for Håkon jarls selvstendighet som hersker over Norge. Svein ville ha kontroll over Norge selv. Svein og hans danske invasjonshær sloss altså mot Håkon jarl og hans menn. Håkon Jarl vant slaget.
Beretningen som forteller om slaget på Hjørungavåg er viktige kilder til norsk historie. Betydningen til slaget har vært diskutert av norske historikere. Noen mener at slaget sikret norsk uavhengighet fra danskene for en periode. Andre argumenterer for at kildene ikke kan gi sikker informasjon om dette. Norge var uansett fri for dansk innblanding i noen tiår etter slaget.
Levde fra 935-995, og var konge over Norge fra 970 og frem til sin død. Han var en del av ladejarlslekta, altså de kongene/høvdingene som hadde sin maktbase i Trøndelag. Denne regionen av Norge ble også senere påvirket av kristendommen. Håkon jarl trodde fortsatt på de norrøne gudene. Håkon er en karakter i rollespillet.
Konge over Danmark samt Viken fra ca. 950-985. Han hadde et slags overherredømme over Norge også, gjennom Håkon jarl. Håkon stod i et vennskaps-/lojalitetsbånd til Harald. Danmark var nå kristent – en prosess som hadde startet med Haralds far. Harald Blåtann var altså kristen.
Levde fra ca. 964-1024. Sønn av Håkon jarl. Lovprises senere som seierherre i slaget på Hjørungavåg, minst like mye som sin far. Eirik er en karakter i rollespillet.
Harald Blåtanns sønn. Han ville selv bli konge, og tok derfor tronen fra sin far i år 985 med makt. Svein var også kristen.
Det finnes ikke helt sikker informasjon om hvem disse vikingene egentlig var, men trolig holdt de til ved Jomsborg som lå ved kysten til dagens Tyskland eller Polen. De var trolig dansker.
Danmark var den dominerende kongemakten i Norden på denne tiden. Harald Blåtann var konge over Danmark og Viken frem til 985. I Norge hadde Håkon jarl fått hjelp av Harald Blåtann til å drive ut de tidligere norske herskerne og bli innsatt som hersker der selv. Han styrte Norge som Haralds underkonge fra og med 970, og måtte betale skatt til ham samt assistere ham i militære situasjoner. Harald og Håkon var bundet sammen av et vennskaps-/lojalitetsbånd, og var altså til gjensidig nytte for hverandre.
Etter hvert ble imidlertid Håkon jarl for mektig, og Harald Blåtann hadde på sin side blitt svekket etter krig mot tyskerne. Harald hadde også latt både seg selv og hele Danmark kristne, og ønsket at Håkon og resten av Norge skulle følge samme vei. Dette ønsket imidlertid ikke Håkon. I Heimskringla kan vi lese om hvordan situasjonen mellom Håkon og Harald utviklet seg: «Harald Gormsson danekonge fikk høre at Håkon jarl hadde kastet kristendommen og herjet omkring i danekongens land. [...] Og da han kom til det riket Håkon jarl hadde styring over, herjet han der, og ødela hele landet.» Dette var Harald misfornøyd med.
Samtidig hadde imidlertid Haralds sønn, Svein Tjugeskjegg, planer om å ta over tronen fra sin far. Harald nektet å gi fra seg tronen, og Svein gikk derfor til krig mot sin far. Dette resulterte i at Harald døde, og Svein ble den nye danekongen. Etter dette snakket Svein flere ganger om å dra med hær til Norge for å felle Håkon jarl – Håkon hadde blitt for mektig, og Svein ville selv herske over Norge.
Kong Svein stelte da i stand et stort gjestebud for å drikke arveøl etter sin far, ifølge Heimskringla. Han hadde også invitert jomsvikingene. I Heimskringla kan vi lese om hvordan Svein fikk jomsvikingene med på ideen om å gå til krig mot Norge. Denne historien burde nok tas med en liten klype salt, men er likevel et interessant eksempel på sosial og politisk kultur:
Den minneskåla måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der. [...] Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet. Så lovte Torkjell Høge, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå. [...] Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige ting. Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferden. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap.
Dette rollespillet utspiller seg i en overgangsfase fra «hedensk» til kristent samfunn.
Det finnes flere spor etter kristen påvirkning i Norden i vikingtida, men året 1024 blir regnet som det offisielle kristningsåret for Norge. Kristningen skjedde gradvis, og knyttes til kongene Håkon Adalsteinsfostre (920-960), Olav Tryggvasson (968-1000) og Olav Haraldsson/den hellige (995-1030). Kristningen av Norge og bygging av kirker hadde altså allerede begynt før Håkon jarl ble konge. Ladejarlene, inkludert Håkon jarl, lot seg imidlertid påvirke av kristendommen senere enn andre. Danmark ble på sin side kristnet med Harald Blåtann rundt 960.
Kristningen av Norge skjedde ovenfra og ned. Det var altså kongene og aristokratiet som sørget for at Norge ble kristnet, ofte med makt. Kongene gikk imidlertid ikke nødvendigvis over til kristendommen av religiøse årsaker. Kristendommen ble brukt som en del av rikssamlingen. Kongemakten ble sett på som Guds styreform, og derfor måtte kirken støtte og kjempe for kongen. Kongen kunne altså få langt større makt gjennom kristendommen.
Det er også viktig å være bevisst på at den kristne og norrøne religionen lenge overlappet hverandre i Norge. Det var ikke helt klare skiller, og kristningen var en prosess som tok tid. Den norrøne religionen var en polyteistisk (= tilbedelse av flere guder) og tolerant religion, og tok derfor også lett opp kristne elementer, uten at dette nødvendigvis førte til en forkastelse av den gamle religionen. Vi må derfor være forsiktig med å si at Norge var kristent, selv etter år 1024. Man må også være forsiktig med å si at personer som hadde latt seg kristne, faktisk var helt kristne.
Rikssamlingen i Norge tok til under andre halvdel av 800-tallet, da Harald Hårfagre sikret seg kontroll over Vestlandet. Rundt år 1000 ble også Trøndelag og Nord-Norge lagt under kongemakten. Konger hadde likevel ikke makt på samme måte som i ettertid. Det fantes lenge flere lokale høvdinger rundt omkring i landet som hadde stor makt over sine områder, og maktforholdene endret seg hele tiden.
Følelsen av nasjonal identitet bør heller ikke overdrives. Konflikter og kriger var på denne tiden ikke mellom ulike sosiale grupper eller «klasser», men heller mellom ulike individer og grupper basert på personlig lojalitet mellom deres medlemmer. Personlige interesser hos store menn var ofte grunnlaget og motivasjonen for krig. Konger kjempet som regel ikke for «monarkiet», ideologi eller religion, men for sine egne interesser.
Vennskapsbåndet var på denne tiden det viktigste sosiale og politiske båndet, det var limet som holdt samfunnet sammen. Det hadde imidlertid lite med følelser å gjøre. Vennskap var en slags politisk kontrakt der begge hadde forpliktelser for hverandre. Å bryte disse forpliktelsene førte til tap av ære. De viktigste båndene var mellom kongen og hans menn, eller mellom høvdinger og mennene under ham. De store mennene ga mindre menn beskyttelse og ressurser, og til gjengjeld fikk han (militær) støtte i konflikter.
Store menn hadde også vennskapsbånd med hverandre, men ettersom interesser og maktforhold var svært ustabile var som regel ikke disse vennskapsbåndene like varige. Lojalitet var flytende når man hadde store ambisjoner, men svært viktig mellom store og mindre menn.